Name: Messa da Requiem
Start: 2013-03-16T00:00:00.000Z
End: 2013-03-24T00:00:00.000Z
Location: Johanneskirken

Admin

Organization

Cantante

Soprano

Simona Bertini

Mezzosoprano

Elena Sommer

Tenore

Fernando del Valle

Basso

Ronnie Johansen

Direzione d'orchestra

Anne Randine Øverby

Luci

Jens Lange

Opera Bergen

Messa da Requiem

Bergen

Norvegia

Johanneskirken

Messa da Requiem Verdi

Public

Approvato

Accordionist

Strumento

Archlutenist

Baroque Flutist

Baroque Oboist

Baroque Trumpetist

Bassist

Bassoonist

Cellist

Clarinetist

Contrabassist

Cornettist

Guitarist

Harper

Harpsichordist

Hornist

Lutenist

Mandoline Player

Musette de cour Player

Oboist

Organist

Percussionist

Pianista

Recorder Player

Saxophonist

Suonatore di flauto

Tenor Violinist

Timpani

Trombonist

Trumpeter

Tuba Player

Vibraphonist

Viola Pomposa Player

Viola da Gambist

Viola d’amore Player

Violinista

Violino Piccolo Player

Violista

Altro

Ballando

Chorus Director

Composizione

Coreografia

Coro

Costumi

Direzione del coro

Docente di canto

Drammaturgia

Emittente radiotelevisiva

Extra

Illustrator

Insegnante

Libretto

Maestro ripassatore

Orchestra

Orchestra Operations

Parrucco

Photographer

Poet

Produzione esecutiva

Recitazione

Regia

Scenografia

Stage Manager

Suono

Traduzione

Trucco

Video

Wig & Makeup Designer

Writer

Writing and performance

Basso-baritono

Controtenore

Baritono

Contralto

Alto

Continuo

Mimi

Narrazione

Voce bianca

Verkets tilblivelse
Verdis Requiem fikk sin urfremføring 22.mai 1874. Verket har imidlertid en forhistorie som skriver seg tilbake til 1868.
I forbindelse med Rossinis død dette året, foreslo Verdi at flere av datidens populære komponister sammen skulle skrive et requiem til ære for en høyt elsket og folkekjær operakomponist.
Selv begynte Verdi ved denne anledningen arbeidet med messens siste ledd Libera me. I alt 13 komponister i datidens Italia bidro så med ulike satser til ”Misa di Rossini”.
Men verket ble aldri fremført; ni dager før den planlagte premieren ble prosjektet kullkastet av dirigenten for det planlagte prosjektet, Angelo Mariani, noe som ble slutten på et langt vennskap mellom Verdi og ham.

Noen år senere – 22.mai 1873 – døde forfatteren og humanisten Alessandro Manzoni. Verdi hadde møtt ham i 1868, og nærte stor beundring for denne italienske ordkunstneren, som etter hvert var blitt en nær venn for Verdi. Han bestemte seg for å inkludere et omarbeidet Libera me i et helt requiem – til minne om det kulturelle ikonet Manzoni var.

Verdis Requiem ble fremført på ettårsdagen for Manzonis død i Milano – 22.mai 1874, og har siden inntatt en fremtredende plass i den vokalsymfoniske litteraturen.

En opera i forkledning?
Verdis dramatiske begavelse og bevissthet om dramatiske virkemidler, som allerede hadde manifestert seg i en lang rekke operaer, folder seg ut i hans requiem, som er blitt kalt «an opera in disguise».
Han kombinerer dirrende eksistensielle spørsmål med sin selvfølelse som komponist, og resultatet er det ultimate dramaet.
Det spenner fra en dypfølt sorgtilstand i neddempet a-moll i starten til Dies Irae-satsen som uttrykker naken angst for hva en dommens dag måtte innebære – også for en agnostiker som Verdi var.
Denne store satsen kjennetegnes av hamrende slagverk og fullt volum i kor og orkester hvor frykten – uten mulighet til flukt – males med bred pensel.
De store dramatiske utslagene brytes med stillferdige og inderlige partier som Recordare, Ingemisco og Lacrymosa – hvor varierte og utfordrende solopartier møter korets og orkesterets kollektive uttrykk.
En jublende dobbeltkorig sanctussats etterfølges av en meditativ og introvert Agnus Dei, før verket avsluttes i en mektig og insisterende bønn: Gjør meg fri!

Døden tar mennesker bort fra oss; venner, familie, offentlige personer – og etterlater oss i en tilstand av følelsesmessig kompleksitet som noen ganger kan fortone seg altoverskyggende; sorg, sinne, spørsmål om mening, sårhet og usikkerhet.
Verdis Requiem og fremførelsen av det legger til rette for å uttrykke og kjenne på disse sammensatte følelsene for utøvere så vel som for publikum.

Verdis øvrige komposisjoner er i hovedsak operaer – de fleste av dem med store eksistensielle hovedtema; kjærlighet, maktbegjær, undertrykkelse og sjalusi.
Den samme dramatiske begavelsen plasserer disse blant de mest spilte verk i operalittaraturen – muligens fordi de setter i spill noen av de samme emosjonskompleksene som hans Requiem.

Opera Bergen og Verdi
Gjennom sin mer enn 30-årige historie har Opera Bergen jevnlig satt opp Verdis operaer – som utgjør noen av bærebjelkene for operakunsten og bygging av dens publikum. Flere av dem fikk sin norgespremiere ved Opera Bergens oppsetninger.
Grieghallen har vært den naturlige arenaen for innendørs oppsetninger av Verdis operaer: Don Carlos (1985 og 1997), Il Trovatore (87), Macbeth (88, 89, 96 og 09), Aïda (90), Otello (94), La Traviata (03) og Un ballo in maschera (07).

Bergenhus festning var i en lang rekke år arena for utendørs sommeroperaer – hvor Verdi var en sikker publikumssamler: Aïda (94 og 05), Nabucco (95, 2000 og 07), Macbeth (99) og Il Trovatore (06).

Daniel Bohr, Ann-Magret Petterson, Bruno Berger Gorski, Sandro Santilli er blant regissørene, og Aldo Ceccato, Per Åke Andersson, Carlo Cillario, Anne Randine Øverby har vært musikalsk ansvarlige.

Bergen Filharmoniske Orkester, Stavanger Symfoniorkester, Timisoara Filharmoniske orkester og Opera Bergens orkester har medvirket i ulike oppsetninger.

Opera Bergen har også ved flere anledninger fremført Verdis Requiem – både i hjembyen, og på turne utenlands til Timisoara og Budapest.

norsk bokmål

Messa da Requiem by Verdi, Da (2013/2013), Direttore d'orchestra Anne Randine Øverby, Johanneskirken, Bergen, Norvegia

Crediti di rappresentazione (Cast e team di produzione )

Cast

Team creativo

Programma, informazioni e sinossi

Foto

Ulteriori letture

Date e sedi delle rappresentazioni

Sedi